En uke igjen!

Nå er Skyward Sword snart ute, og jeg gleder meg! I den anledning ønsker jeg å oppsummere mitt liv med Zelda. Ikke misforstå.

Det hele begynte i 1998 eller 1999 (jeg er usikker på akkurat når vi fikk det i hus, men senere enn 1999 kan det ikke ha vært), da vi kom hjem med The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Når jeg fullførte spillet er usikkert, men i den alderen var det nok ikke uten hjelp. Dessverre. Men det var ihvertfall starten på et liv som Zelda-fan.

Jeg fikk ikke Majora’s Mask i min barndom, men en venn av meg hadde spillet, og har det fremdeles. Jeg spilte det en del hos ham, og vi kom oss gjennom spillet, muligens med hjelp av en guide.

De håndholdte spillene ble i all uvitenhet hoppet over, og neste konsollspill ville bli The Wind Waker. Men før det ble jeg introdusert for emulatorer. Jeg hadde tidligere spilt Pokémon på emulator, men nå var turen kommet til A Link to the Past. Broren min hadde skaffet en SNES-emulator med mange medfølgende spill, og blant dem var the A Link to the Past som ble favoritten. Men jeg klarte ikke å fullføre det da.

Så kom bursdagen min, år 2004. En av årets flotteste gaver, om ikke den flotteste, var The Legend of Zelda: The Wind Waker (Limited Edition, den med Ocarina of Time og Master Quest). Spillet var fantastisk, og ikke lenge etter var spillet fullført for både første og andre gang.

Nå fulgte naturligvis Ocarina of Time: Master Quest. Også dette var et fantastisk spill, og det var utrolig kult å se på forskjellene fra orginalversjonen, og å få et litt annerledes gjensyn med Hyrule. Dessverre fullførte jeg aldri Master Quest. Jeg ble sittende fast, og sluttet å spille det.

Heller ikke Four Swords Adventures og Minish Cap fikk jeg med meg. Men i 2004 fikk jeg se traileren til Twilight Princess. Aldri før hadde jeg gledet meg så mye til et Zelda-spill, og begynte nå å sjekke Zelda Universe regelmessig, for å få med meg alle nyheter om spillet. Så kom Wii, og forventnigene ble enda høyere. Det å svinge med kontrolleren, og se Link gjøre den samme (eller lignende) bevegelsen måtte bare gjøre opplevelsen enda bedre!

Torsdag 7. desember 2006 lå Twilight Princess (Wii-versjonen) i postkassa. Etter over to år med venting var det endelig mitt! Akkurat da var det ikke så viktig at jeg ikke hadde fått Wii’en min enda, men det ble en nedtur da jeg ikke fikk den før mandagen etter, 11. desember. (Jeg ser selvfølgelig nå at disse tre dagene er noe helt annet enn 3DS-ventingen min.)

Twilight Princess var for meg et fantastisk gjensyn med Zelda-serien. En stor, vakker verden, fylt av vakker musikk, flotte karakterer og kule items. Den mørkere settingen passet serien og grafikken bra, og jeg synes fremdeles at det er et av de beste spillene i serien. Mange har klaget over bevegelseskontrollerne og ‘waggle’, men jeg likte å spille med Wii-remoten, og følte at den forsterket opplevelsen. Men det var litt for lett. Det er nok et bra spill å begynne på (noe Åsfrid vil si seg enig i), men for meg som da hadde spilt Zelda i 7-8 år, ble det litt for lett.

Med Wii kom også Virtual Console, og jeg fikk sjansen til å oppleve spillene jeg hadde gått glipp av. The Legend of Zelda, Zelda II: The Adventure of Link, A Link to the Past og Majora’s Mask ble lastet ned så fort jeg kunne. Majora’s Mask ble spilt mye, og fullført på ikke altfor lang tid (mye på grunn av erfaringer fra tidligere stunder). Men det var noe med de eldre spillene som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre dem. De to første har jeg fremdeles ikke fullført, men A Link to the Past klarte jeg endelig å fullføre (GBA-porten denne gangen) en sen kveld på hytta.

Freshly-Picked Tingle's Rosy Rupeeland har jeg også hatt gleden av å spille gjennom, men siden det ikke er en del av hovedserien, ble det (stort sett) utelatt i dag.

Nå går turen til DS-spillene. Innen 2007 hadde jeg innsett at også håndhold-spillene var verdt å kjøpe. Gjensyn med den mer lekne og koselige Link fra Wind Waker fenget meg med en gang, og jeg klarte knapt å legge fra meg DS’en min om kveldene. Men heldigvis, med tanke på søvnmengden, kom jeg rimelig fort gjennom begge spillene. Phantom Hourglass var dessverre litt lett, men når Spirit Tracks kom, bød det heldigvis på en større utfordring, og ga meg enda større spillerglede.

Til slutt har vi Nintendo 3DS. Som nevnt tidligere, måtte jeg jeg vente en stund på min 3DS, og når jeg fikk den, ventet jeg med å virkelig spille på den. Men gjensynet med Ocarina of Time kom etterhvert, og det ble en utrolig nostalgitrip. Dette spillet jeg hadde lært å elske i min barndom, pusset opp til et mer tidriktig nivå. Selv om bossene ble latterlig lette nå når jeg kunne de rette triksene, var det en helt fortreffelig opplevelse. Nå må jeg bare sette i gang med Master Quest!

Å hatt denne i samlingen hadde jo vært ultimat!

28. september ble Four Swords lagt ut til nedlasting på DSi og 3DS. Jeg hadde allerede hatt Four Swords i noen år, men jeg hadde aldri fått muligheten til å spille det. Men nå fikk jeg endelig sjansen. Jeg og Åsfrid endte opp med å sitte inne på rommet og more oss med spillet, men vi har ikke rukket å fullføre det.

Mitt siste spill til nå er Link’s Awakening DX. Det kjøpte jeg (på 3DS) for noen få uker siden, og jeg er storfornøyd! På den ene siden er det et flott gjensyn med den eldre stilen, men på den andre siden var det som en ny opplevelse. (For meg) Nye gameplayelementer og nytt land er nok for å underholde meg en stund.

Og om en uke kommer Skyward Sword. Bevegelseskontroller, ny historie, orkestrert musikk og nok et forsøk på unik stil. Nå er det bare å glede seg til den grønne lappen i posthylla!