Jeg har funnet ut at det kan være en idé å satse på flere små, intetsigende innlegg som dette, siden jeg har en tendens til å bruke alt for lang tid på innleggene mine. Så istedenfor å måtte vente i ukevis på at jeg skal publisere en tekst av en viss lengde, vil jeg heller prøve å få plass til flere små innlegg.

Denne helgen har vært fantastisk! Jeg og Åsfrid fikk besøk (på Lundeneset) av en venn hjemmefra, la oss bare kalle ham Ron. Da kunne vi selvsagt ikke kaste bort tiden på kjedelige og fornuftige ting, så valget av tidsfordriv falt naturligvis på film og spill.

Etter en veldig begrenset omvisning på området, satte vi i gang med Back to the Future. Ron hadde aldri sett disse filmene, men ble umiddelbart hektet. Det eneste som hindret oss i å hoppe rett på del to, var at den ville blitt avbrutt av et måltid. Derfor satte vi oss heller til å se LEGO Star Wars: The Padawan Menace, en morsom liten LEGO-film satt inn i Star Wars-universet. Etter at vi fikk i oss litt mat, så vi også Back to the Future del 2.

Resten av kvelden gikk med til spilling. Først kjørte vi noen runder på F-Zero X, og så prøvde vi oss på Mega Man. Vi hadde prøvd oss på det tidligere, men også denne gangen ble det en skikkelig utfordring. Etter mye prøving og feiling klarte vi endelig å kjempe oss fram til siste bane, hvor Dr. Wily ville ventet på oss. Problemet var bare at nå ble det enda verre. Vi hadde slitt før, men denne banen ble for mye! Vi så aldri noe til Wily…

Vi prøvde igjen på lørdagen, men heller ikke da hadde vi hellet med oss. Men vi fikk ihvertfall sett siste del av Back to the Future, og spilt The Legend of Zelda: Four Swords før Ron måtte hjemover igjen. Etter dette har jeg brukt noe tid på å spille The Lord of the Rings Online, som nå for tiden feirer 5-årsjubileum, og Mario Kart: Super Circuit. Et par episoder Fringe for å avslutte det hele er heller ikke feil.

Nå er det virkelig lenge siden det har skjedd noe her på bloggen min! Jeg ville ikke gi opp, og planla et comeback når jeg fullførte Minish Cap. Men så kom bursdagen min.

Jeg ante ikke hva Åsfrid ville finne på, men jeg tenkte det ville bli noe spesielt. Og det ble det! I går, en stund etter frokost, kom hun med et Zelda-inspirert kart over skolen. Det fortalte meg at jeg er den utvalgte helten, og at jeg måtte gå på rommet mitt («X» marks the spot). Dette var begynnelsen på mitt «epic quest». Jeg fikk hele tiden hint om hvor neste punkt på reisen min, og hvor neste pakke lå. Jeg ble faktisk så opphengt i å finne neste spor at jeg på et punkt klarte å overse en pakke som lå rett foran nesa på meg! Jeg møtte på et horribelt troll, et ismonster, og en siste boss, nemlig kaken!

Ikke bare hadde hun stelt i stand en slik fantastisk skattejakt, men hun hadde også arrangert et lite selskap med et par kaker, brus og godteri! Hun gjorde det rett og slett til en fantastisk bursdagsfeiring!

Gavene hun ga meg på ferden (og lappene) er å finne i bildegalleriet nedenfor. Jeg er meget fornøyd!

Det hele begynte i 1998 eller 1999 (jeg er usikker på akkurat når vi fikk det i hus, men senere enn 1999 kan det ikke ha vært), da vi kom hjem med The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Når jeg fullførte spillet er usikkert, men i den alderen var det nok ikke uten hjelp. Dessverre. Men det var ihvertfall starten på et liv som Zelda-fan.

Jeg fikk ikke Majora’s Mask i min barndom, men en venn av meg hadde spillet, og har det fremdeles. Jeg spilte det en del hos ham, og vi kom oss gjennom spillet, muligens med hjelp av en guide.

De håndholdte spillene ble i all uvitenhet hoppet over, og neste konsollspill ville bli The Wind Waker. Men før det ble jeg introdusert for emulatorer. Jeg hadde tidligere spilt Pokémon på emulator, men nå var turen kommet til A Link to the Past. Broren min hadde skaffet en SNES-emulator med mange medfølgende spill, og blant dem var the A Link to the Past som ble favoritten. Men jeg klarte ikke å fullføre det da.

Så kom bursdagen min, år 2004. En av årets flotteste gaver, om ikke den flotteste, var The Legend of Zelda: The Wind Waker (Limited Edition, den med Ocarina of Time og Master Quest). Spillet var fantastisk, og ikke lenge etter var spillet fullført for både første og andre gang.

Nå fulgte naturligvis Ocarina of Time: Master Quest. Også dette var et fantastisk spill, og det var utrolig kult å se på forskjellene fra orginalversjonen, og å få et litt annerledes gjensyn med Hyrule. Dessverre fullførte jeg aldri Master Quest. Jeg ble sittende fast, og sluttet å spille det.

Heller ikke Four Swords Adventures og Minish Cap fikk jeg med meg. Men i 2004 fikk jeg se traileren til Twilight Princess. Aldri før hadde jeg gledet meg så mye til et Zelda-spill, og begynte nå å sjekke Zelda Universe regelmessig, for å få med meg alle nyheter om spillet. Så kom Wii, og forventnigene ble enda høyere. Det å svinge med kontrolleren, og se Link gjøre den samme (eller lignende) bevegelsen måtte bare gjøre opplevelsen enda bedre!

Torsdag 7. desember 2006 lå Twilight Princess (Wii-versjonen) i postkassa. Etter over to år med venting var det endelig mitt! Akkurat da var det ikke så viktig at jeg ikke hadde fått Wii’en min enda, men det ble en nedtur da jeg ikke fikk den før mandagen etter, 11. desember. (Jeg ser selvfølgelig nå at disse tre dagene er noe helt annet enn 3DS-ventingen min.)

Twilight Princess var for meg et fantastisk gjensyn med Zelda-serien. En stor, vakker verden, fylt av vakker musikk, flotte karakterer og kule items. Den mørkere settingen passet serien og grafikken bra, og jeg synes fremdeles at det er et av de beste spillene i serien. Mange har klaget over bevegelseskontrollerne og ‘waggle’, men jeg likte å spille med Wii-remoten, og følte at den forsterket opplevelsen. Men det var litt for lett. Det er nok et bra spill å begynne på (noe Åsfrid vil si seg enig i), men for meg som da hadde spilt Zelda i 7-8 år, ble det litt for lett.

Med Wii kom også Virtual Console, og jeg fikk sjansen til å oppleve spillene jeg hadde gått glipp av. The Legend of Zelda, Zelda II: The Adventure of Link, A Link to the Past og Majora’s Mask ble lastet ned så fort jeg kunne. Majora’s Mask ble spilt mye, og fullført på ikke altfor lang tid (mye på grunn av erfaringer fra tidligere stunder). Men det var noe med de eldre spillene som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre dem. De to første har jeg fremdeles ikke fullført, men A Link to the Past klarte jeg endelig å fullføre (GBA-porten denne gangen) en sen kveld på hytta.

Freshly-Picked Tingle's Rosy Rupeeland har jeg også hatt gleden av å spille gjennom, men siden det ikke er en del av hovedserien, ble det (stort sett) utelatt i dag.

Nå går turen til DS-spillene. Innen 2007 hadde jeg innsett at også håndhold-spillene var verdt å kjøpe. Gjensyn med den mer lekne og koselige Link fra Wind Waker fenget meg med en gang, og jeg klarte knapt å legge fra meg DS’en min om kveldene. Men heldigvis, med tanke på søvnmengden, kom jeg rimelig fort gjennom begge spillene. Phantom Hourglass var dessverre litt lett, men når Spirit Tracks kom, bød det heldigvis på en større utfordring, og ga meg enda større spillerglede.

Til slutt har vi Nintendo 3DS. Som nevnt tidligere, måtte jeg jeg vente en stund på min 3DS, og når jeg fikk den, ventet jeg med å virkelig spille på den. Men gjensynet med Ocarina of Time kom etterhvert, og det ble en utrolig nostalgitrip. Dette spillet jeg hadde lært å elske i min barndom, pusset opp til et mer tidriktig nivå. Selv om bossene ble latterlig lette nå når jeg kunne de rette triksene, var det en helt fortreffelig opplevelse. Nå må jeg bare sette i gang med Master Quest!

Å hatt denne i samlingen hadde jo vært ultimat!

28. september ble Four Swords lagt ut til nedlasting på DSi og 3DS. Jeg hadde allerede hatt Four Swords i noen år, men jeg hadde aldri fått muligheten til å spille det. Men nå fikk jeg endelig sjansen. Jeg og Åsfrid endte opp med å sitte inne på rommet og more oss med spillet, men vi har ikke rukket å fullføre det.

Mitt siste spill til nå er Link’s Awakening DX. Det kjøpte jeg (på 3DS) for noen få uker siden, og jeg er storfornøyd! På den ene siden er det et flott gjensyn med den eldre stilen, men på den andre siden var det som en ny opplevelse. (For meg) Nye gameplayelementer og nytt land er nok for å underholde meg en stund.

Og om en uke kommer Skyward Sword. Bevegelseskontroller, ny historie, orkestrert musikk og nok et forsøk på unik stil. Nå er det bare å glede seg til den grønne lappen i posthylla!

Mamma og pappa hadde funnet det på loftet. De hadde kjøpt det for 13 år siden, men tenkt at vi kunne få det ved «en senere anledning». Årene gikk, og nå kom det endelig frem.

Det eneste problemet nå er at Nintendo 64′en vår er på utlån. Men snart er den tilbake, og jeg får gleden av å prøve et «helt nytt» spill igjen. Jeg gleder meg!

Dette er den beste hyllesten til spillerne jeg har sett på lenge. Jeg har aldri vært noen stor Sony-fan (Men jeg har heller ikke noe mot dem. Og ja, jeg vet jeg går glipp av noen gode opplevelser), men dette liker jeg. Et tegn på at de store bryr seg om oss spillere, og setter pris på oss er noe som varmer hjertet. Dette er også en fin påminnelse på hvordan vi former eventyret og livet til spillkarakterene, og leder dem på ferden til en trygg verden.

Men kom gjerne med forslag til hva jeg kan gjøre og hvordan. Jeg tar imot all hjelp, ris, ros og veiledning jeg kan få.

Jeg må forresten også nevne at Mario/Espen-karakteren, også kalt Espio, er tegnet av Åsfrid.

Det å ha en kjæreste som har samme sterke interessen og lidenskapen som jeg har, er fantastisk. Og at det er snakk om en hobby som tradisjonelt sett har blitt sett på som en «gutte-hobby» (jeg sier ikke at det er det), gjør det jo ikke verre. Men det er ikke bare koselig, det åpner også flere muligheter.

Og dette utnyttet jeg på bursdagen hennes. Jeg ga henne en pakke som minnet kraftig om et DS-spill. Den hadde faktisk akkurat de korrekte proporsjonene. Hun ble selvsagt  nysjerrig på hvilket spill jeg hadde kjøpt, og ble overrasket over å se Zelda-logoen. Men det var noe rart. Dette hadde hun aldri sett før (naturligvis, jeg hadde jo arbeidet litt med det i Photoshop), så hun så litt rart på meg. Hun åpnet opp, og der lå det en ring. Ikke et spill, men en ring.

Zelda-spillet var rett og slett et frieri og nå er vi forlovet.

Åsfrids versjon av historien

I sommerfeiren (som allerede begynner å se fjern ut) fullførte jeg karrieredelen av Guitar Hero 5, og ble naturligvis belønnet med rulleteksten. Det som møtte meg da, var noe litt utenom det vanlige. Jeg fikk nemlig spille en ny sang imens rulleteksten rullet forbi. «Så greit. Dette får jo enda flere til å ville se rulleteksten», tenkte jeg. Men så gikk det opp for meg. Jeg fikk ikke med meg rulleteksten i det hele tatt. Jeg fulgte med på prikkene som kom imot meg, så jeg ikke skulle bomme. Rulleteksten hadde mistet sitt formål.

En av mine bedre rulltekstopplevelser derimot, er fra New Super Mario Bros. Wii. Her fikk vi muligheten til å knuse blokker hvor alle navnene sto, og samle penger. Ja, vi blir oppfordret til å gjøre noe annet enn å sitte og se på rulleteksten, men det er en vesentlig forskjell. Der Guitar Hero ledet oppmerksomheten bort fra navnene, oppfordrer NSMBW oss til å følge med på navnene, og fokusere på dem. Selv om vi ødelegger navnene, er det der oppmerksomheten ligger.

Det finnes selvfølgelig andre gode eksempler, men det var nå bare disse jeg trengte å få skrevet litt om nå. Men om det er noen som leser dette, så er det bare å dele noen gode eller dårlige rulltekster.

Det er snakk om en presang jeg fikk til bursdagen min tidligere i år. Åsfrid hadde nemlig strikket meg en sokk! Men ikke en hvilken som helst sokk. På sokken var det nemlig et broderi av Link! Det var rett og slett den kuleste sokken jeg har sett.

Du som er en oppmerksom leser, har naturligvis oppdaget at jeg skriver om én sokk. Det stemmer. Jeg fikk én sokk til bursdagen min. Den andre trengte litt lenger tid i produksjon, men nå i ferien, fikk jeg den også. Eneste problemet nå, er at det er for varmt til å bruke dem.

Bilde finner du på: Geeky Strikking (sfrosm)

Nettopp dette er det som tas opp i sangen The World Is Saved av Danny Wiessner. Sangen er en hyllest til alle gamere og hva vi lever for. Ikke gå glipp av denne flotte videoen.